Om stomi

Hva er stomi?

Stomi betyr munn eller åpning, og benyttes som betegnelse på en kunstig åpning der avføring eller urin er ledet ut av kroppen. Formålet er å erstatte eller avlaste et sykt
organ som for eksempel å lede urin ut av kroppen da blære er angrepet av sykdom. 

 
Stomiene har fått navn etter organet som er ført ut gjennom huden. Colostomi betegner
at tykktarmen (colon) er ført ut, mens ileostomi betegner at det gjelder tynntarm (ileum). 
Urostomi er en betegnelse på at urinveiene er lagt ut. Plasseringen av stomien på pasientens
mage avhenger av  type stomi og den operertes kroppsbygning og aktivitet.  Den vanligste
stomitypen er colostomi, deretter ileostomi.
Urostomi er det bare ca. 1 av 10 stomiopererte som får.
 

Med pose på magen

En stomi mangler de lukkemusklene som ellers gjør det mulig for deg å velge tidspunktet for toalettbesøk. Ved ileostomier og urostomier flyter henholdsvis avføringen fra tynntarmen eller
urinen mer eller mindre kontinuerlig, mens tykktarmen tømmer seg spontant opptil flere ganger
hver dag. De fleste stomiopererte må derfor bære en pose på magen der urin eller avføring samles opp.

Stomiutstyret blir stadig forbedret for å gjøre livet lettest mulig for den opererte, som vanligvis
etter kort tid venner seg til å stelle stomien selv. De aller fleste kan gå tilbake til sitt vanlige
arbeid etter operasjonen, og lever ellers omtrent slik de gjorde før.


Årsaker til stomioperasjoner

Kreft 

De fleste stomitilfeller skyldes kreft i endetarm eller urinblære, og behandles ved at det
angrepne organet fjernes. Det er særlig middelaldrende og eldre mennesker som rammes
av disse kreftformene.
 

Kroniske betennelser

Alvorlige og kroniske betennelsestilstander i tykktarmen er den vanligste årsak til stomier hos
yngre og middelaldrende. Crohns sykdom og ulcerøs kolitt er sykdommer som kan utvikle seg
slik at det blir nødvendig å fjerne endetarm og/eller tykktarm.
 

Misdannelser

Det hender at barn fødes med misdannelser som hindrer at urinblære eller tarmer fungerer slik
de skal, som for eksempel blæreekstrofi (åpen blære), ryggmargsbrokk, analatresi (manglende endetarmsåpning) og Hirschsprungs sykdom som skyldes vanskeligheter med å tømme tarmen
fordi deler av tykktarmen mangler nerveceller. Dette gjør at noen barn vokser opp med midlertidig eller permanent stomi.
 

Skader

Kirurgiske inngrep og strålebehandling mot kreft fører i noen tilfeller til at friske organer rammes. Særlig ved kreft i underlivet kan dette gå ut over urinveier eller tarm, slik at det blir nødvendig å anlegge en stomi. Det samme gjelder i sjeldne tilfeller ved skader etter en ulykke.
 
Stomier kan være midlertidige eller varige, avhengig av årsaken til operasjonen. I enkelte tilfeller
kan det være nødvendig å anlegge stomi som en midlertidig avlastning.


Tarmoperasjoner og reservoarer

De fleste stomier anlegges i tarmsystemet, enten ved at tykktarmen (colostomi)
eller tynntarmen (ileostomi) legges ut. 



I begge tilfellene skjer operasjonen ved at kirurgen lager en åpning i bukveggen og trekker
enden av den friske tarmen igjennom. Den vrenges, og syes så fast i huden. Kirurgen lar gjerne stomien stikke to til fire centimeter ut fra hudoverflaten, slik at avføringen tømmes mest mulig direkte i posen og ikke kommer i berøring med huden, som kan bli irritert. Selve stomien får
dermed utseende som en liten og friskt rødfarget klump på magen. 
 
Når såret rundt stomien er grodd, behandles den som en vanlig endetarmsåpning, og det trengs verken hansker eller spesiell renslighet når den stelles. Stomien tåler berøring, og stomiområdet behøver ikke skjermes mer enn magen forøvrig.


Fordøyelsessystemet

Fordøyelseskanalen strekker seg fra munn til endetarmsåpning, og er hos en voksen
person mellom 6 og 8 meter lang. 

 
I munnhulen blir maten mekanisk grovbearbeidet, og samtidig blandet med spytt.
Spyttet inneholder enzymer som er med på å bryte maten ned til næringsemner kroppen
kan nyttiggjøre seg. Blandingen av mat og spytt svelges og passerer spiserøret på vei til
 magesekken. Her blandes det inn magesyre, som starter en 3–4 timer lang nedbrytningsprosess. Deretter føres mageinnholdet videre til tolvfingertarmen, og tilsettes gallesalter fra leveren og enzymer fra bukspyttkjertelen. Disse bryter ned proteiner, karbohydrater og fett. l tynntarmen fortsetter nedbrytningsprosessen, forsterket av nye enzymer fra tarmsaften. Tarminnholdet er
nå blitt en tyktflytende, enzymrik væske. 

I de fire timene det tar å passere den 5–6 meter lange tarmen blir ernæringsemnene sugd
opp i tarmveggen og ført videre med blodet til cellene rundt om i kroppen.
Tarminnholdet er som en tyntflytende velling når det når den nederste delen av
tynntarmen – ileum – og inneholder fremdeles en stor del av de stoffene som bryter ned maten. Tykktarmen – colon – mottar ca en liter tarminnhold fra tynntarmen i løpet av et døgn.
Den inneholder store mengder bakterier som tilintetgjør enzymene i tarminnholdet, etter at
de nå har gjort sin nytte. Her suges også mesteparten av vannet opp. 

Tykktarmen er bare rundt én meter lang, allikevel bruker tarminnholdet fra 12 til 18 timer
på å passere. l venstre del av tykktarmen har det fått utseende og konsistens som normal
avføring, og også den ubehagelige lukten som skyldes svovelstoffer. Innholdet av enzymer
er nå blitt meget lavt, og pH-verdien nesten nøytral. Endetarmen – rectum – med lukkemuskel
virker som en beholder for avføring og styrer tømmingen. Når endetarmen er borte kan man
derfor ikke lenger kontrollere tømmingen av tarminnholdet.



Colostomi

Årsaken til at man får anlagt en colostomi er alvorlige sykdommer som rammer
endetarmen eller nedre del av tykktarmen. Kreft er den vanligste årsaken,
men godartede svulster, betennelser, innsnevringer, lukkemuskel som ikke
virker og medfødte misdannelser kan også gjøre inngrepet nødvendig. 


Stomien kan være varig eller midlertidig. Midlertidige stomier anlegges når en regner
med at tarmens kontinuitet senere kan gjenopprettes. Dette forutsetter imidlertid at
endetarmens lukkemuskel er i behold. Hvis ikke må man regne med å ha stomien resten
av livet. Det finnes forskjellige typer colostomier. Hvilken type som velges avhenger av
hvilken del av tarmen som er syk.
 

Sigmoideostomi

Den vanligste formen for colostomi kalles sigmoideostomi. Sigmoideostomi anlegges
vanligvis i forbindelse med at hele endetarmen og lukkemuskelen fjernes, og er da varig.
I noen tilfeller anlegges denne stomitypen midlertidig, og da fjernes ikke endetarmen.
Slim og tarmsekret dreneres på naturlig vis gjennom endetarmsåpningen, mens avføringen
kommer ut gjennom stomien.
 
Her er det den S-formede delen av tykktarmen som går ned mot endetarmen langs venstre
side som blir lagt ut. Stomien blir derfor plassert på venstre side nedenfor navlen, som vist
på figuren over.
 
Fordi det meste av tykktarmen er i behold, vil evnen til å suge opp væske og nøytralisere
enzymer være omtrent som før. En voksen colostomioperert person utskiller i løpet av
et døgn mellom 100 og 200 gram avføring. De første dagene etter colostomioperasjonen
er avføringen tyntflytende og inneholder ofte blod. I løpet av én til to uker får den vanligvis
omtrent samme konsistens, farge og lukt som normal avføring. Hvis man hadde regelmessige avføringsvaner før operasjonen vil tarmen vanligvis tømme seg til nokså faste tider etterpå også.
Det dannes gasser i tarmen som kommer ut i oppsamlingsposen. De fleste posene er utstyrt med
et kullfilter.
 

Transversostomi

 
Colostomier anlagt på den tverrgående del av tykktarmen kalles transversostomier.
De er ofte anlagt for å avlaste nedre del av tykktarmen midlertidig. Inngrepet skjer ved at et
stykke av tarmen trekkes ut. Tarmen åpnes og syes til huden slik at stomien får to åpninger. Avføringen kommer ut gjennom den ene, mens den andre fører ned mot endetarmsåpningen.
Ved operasjonen blir det plassert en plast- eller glasstav under stomien for å holde den på
plass til den er grodd. Staven fjernes etter 7–10 dager. Transversostomier plasseres høyt på
magen, er store og ofte vanskelige å bandasjere. Det kan flyte avføring fra den ene åpningen
til den andre, slik at det kan komme avføring fra endetarmsåpningen, i tillegg til slim og sekret
fra tarmen.

 

Ileostomi

Ved ileostomi legges tynntarmen vanligvis ut på høyre side av magen. Årsakene til
ileostomi er oftest kroniske betennelser i tykktarm eller endetarm, som Crohns sykdom
og ulcerøs kolitt, og dessuten den arvelige tykktarmssykdommen familiær colonpolypose. 

 
En ileostomi kan være varig eller midlertidig. Det siste er aktuelt i forbindelse med betennelse, tarmslyng, operasjoner på endetarm og ileoanal anastomose (IAA). Tynntarminnholdet er basisk
og inneholder mange av de enzymene som brukes til å bryte ned maten vi spiser og virker også irriterende hvis det kommer i kontakt med huden. 
 
Den første tiden etter operasjonen er avføringsmengden ca 1,5 liter om dagen, men etter en tid
avtar mengden til mellom 0,5 og 1 liter avføring med halvt flytende konsistens. Den renner enten jevnt eller med uregelmessige mellomrom når som helst på døgnet.

 

Bekkenreservoar

Ileoanal anastomose (IAA) er i dag den vanligste operasjonsmetode for pasienter med ulcerøs kolitt og familiær colonpolypose. 

 
Operasjonen innebærer at tykktarm og endetarm fjernes. Av nederste del av tynntarmen
konstrueres et reservoar som syes ned til endetarmsåpningen hvor lukkemuskelen er intakt.
 
Operasjonen foretas i opptil tre etapper over flere måneder. Ved første operasjon anlegges
som regel en midlertidig stomi.
 
Den første tiden etter at reservoaret er tatt i bruk må den opererte regne med nokså hyppige toalettbesøk. Når kroppen har stabilisert seg er tømmingsfrekvensen 4–6 avføringer pr. døgn.
For enkelte blir lukkefunksjonen ikke helt tilfredsstillende, noe som kan føre til at det siver ut
noe avføring. Dette kan gjøre det nødvendig å benytte for eksempel truseinnlegg. Problemene
kan reduseres med riktig kosthold. Er ikke dette tilstrekkelig, finnes det medikamenter som
demper tarmaktiviteten.
 
Livet med IAA er ikke alltid problemfritt, men de fleste opplever forbedret livskvalitet i forhold
til stomi og at problemene blir mindre etter hvert.
 
 

Midlertidig stomi

De fleste pasienter som får operert inn et bekkenreservoar, får anlagt en midlertidig stomi.
Denne stomien skal avlaste det nyopererte reservoaret i ca. tre til fire måneder. Stomien må
stelles på samme måte som en vanlig stomi. Slurver man med utstyr eller stell, kan huden lett
bli sår, og operasjonen hvor man skal legge stomien tilbake, må kanskje utsettes.
 
Det er viktig at pasienten bruker de tre månedene mellom operasjonene til å komme i god form, både fysisk og psykisk. Å komme seg ut og være sosial, spise vanlig mat og ta del i dagliglivet er viktig.
 
Knipeøvelser som vedlikeholder funksjonen av lukkemuskelen kan være av betydning, og anbefales.


Kocks reservoar

Kocks reservoar (Kontinent ileostomi)
Hos noen pasienter kan kontinent ileostomi være et alternativ ved dårlig fungerende ileostomi eller IAA.

 
Denne konstrueres ved at et stykke av tynntarmen foldes på en spesiell måte slik at man får et reservoar for oppsamling av tarminnhold. Reservoaret ligger like innenfor bukveggen.
Det tømmes 4–5 ganger daglig med kateter gjennom stomiåpningen. Stomiåpningen dekkes med
en liten bandasje. Reservoarutløpet er konstruert slik at stomien skal være tett og oppsamlingspose ikke er nødvendig. Kocks reservoar benyttes etter hvert lite fordi IAA som regel vil være førstevalg ved for eksempel ulcerøs kolitt. Kocks reservoar og bekkenreservoar (IAA) er aktuelle for pasienter som må fjerne hele tykktarmen. 

Det dreier seg i hovedsak om to grupper pasienter: Pasienter med ulcerøs kolitt og pasienter
med colonpolypose. Ulcerøs kolitt er betennelse i tykktarmen og endetarmen av ukjent årsak. Betennelsen kan være i hele tarmen eller i deler av den. Hos noen pasienter kan den være akutt, mens utviklingen hos andre er langsom. Det er svært individuelt hvordan sykdommen utvikler seg, men de fleste opplever bedre og dårligere perioder. Mellom 15 og 30 % av pasienter med ulcerøs kolitt blir så dårlige at de må opereres. De fleste får tilbud om bekkenreservoar, såfremt det ikke
er spesielle hindringer for det, for eksempel problemer med lukkemuskelen i endetarmen. 

Pasienter over 60 år vurderes individuelt for å se om bekkenreservoar er en egnet løsning for dem. Familiær colonpolypose er en arvelig sykdom, der pasienten i ung alder utvikler et stort antall polypper i tykktarmen. Risikoen for kreft i første halvdel av livet er stor. Sykdommen forekommer i slimhinnen i tykktarmen og endetarmen, og hele tykktarmen må fjernes. Disse pasientene får vanligvis tilbud om bekkenreservoar med IAA. 
 
Crohn’s sykdom egner seg i liten grad for tarmreservoar, fordi sykdommen også forekommer i tynntarmen. Enkelte steder får Crohn-pasienter imidlertid tilbud om bekkenreservoar.
Så mange som 40 % må imidlertid regne med å fjerne reservoaret senere og få en vanlig stomi. Årsaken er at pasienter med Crohn’s sykdom lett får betennelse og lekkasje (fistler) i reservoaret.
 

Ved sykdommer i urinveiene må urinen noen ganger ledes ut via en urostomi

Den vanligste årsaken er kreftsykdom i urinblæren. Det kan da være nødvendig å fjerne denne. Blærefunksjonen kan også være ødelagt på grunn av medfødte misdannelser og ulykker,
for eksempel brudd i ryggen som har skadet nervene som fører til blæren. Kreft i urinblæren
rammer først og fremst eldre mennesker, og tre ganger så ofte menn som kvinner.
 
 
Urinveissystemet: Gjennom hele døgnet dannes det urin i nyrene, som ligger i bukhulen på
høyde med nederste ribben. Urinen ledes bort gjennom urinlederne og ned i blæren.
I løpet av et døgn produserer et voksent menneske mellom 1 og 1,5 liter, som omtrent tilsvarer
hva det maksimalt er plass til i blæren. De fleste mennesker får imidlertid trang til å late vannet allerede når blæren inneholder et par-tre desiliter. Tømmingen skjer gjennom urinrøret.


Ureterostomi og ileumavledning

En av de første former for urostomi som ble benyttet var ureterostomi. Ved slik operasjon ble én eller som oftest begge urinlederne (urinleder = ureter) lagt frem på magen. 

 


Ureterostomi kan imidlertid lett gi problemer med arrdannelse slik at åpningen i huden blir trang. Dermed hindres urinen i å komme ut, og den begynner å hope seg opp i urinleder og nyre. Arrdannelsen kan dessuten gjøre det vanskelig å bandasjere stomien. Det var derfor et stort fremskritt da man begynte å sy urinlederne fast til et stykke tynntarm, såkalt ileumblære.
Ved denne operasjonen isolerer man ca 20 cm av tynntarmen (ileum). En ende av tarmstykket lukkes, de to urinlederne syes til tarmen, og den andre enden legges frem på høyre side av magen.
 
Tynntarmen er 5–6 meter lang, og de ca 20 cm som fjernes for å lage stomi, har sjelden betydning
for fordøyelsen. Ileumavledning blir ofte kalt ileumblære eller Brickerblære. Tarmstykket overtar ikke urinblærens oppsamlingsfunksjon, men gir en sikrere og bedre stomi. Det vil hele tiden komme urin fra stomien, og den opererte må alltid bære oppsamlingspose.
 
 

Urinoppsamling

Urostomiposen er utstyrt med en tilbakeslagsventil som hindrer at urinen renner tilbake i stomien. Hvis man har problemer med at posen blir for full om natten bør stomiposen kobles til en nattpose som henges på sengen eller legges på gulvet. Urin som passerer gjennom en ileumavledning får et litt grumset utseende. Dette skyldes slim fra tarmstykket og er helt normalt. Urinprøver skal ikke tas fra oppsamlingsposen, men hentes direkte ut fra stomien ved hjelp av et kvinnekateter.


Kontinent urostomi

Hos noen pasienter er det mulig å anlegge en kontinent urostomi. Dette innebærer at urinen samles opp i et reservoar inne i bukhulen.

 
Reservoaret lages av et stykke tarm, og tømmes 4–6 ganger i døgnet av den opererte selv.
Et kateter føres gjennom stomien og inn i reservoaret, og urinen tømmes i toalettet.
Mellom tømmingene dekkes stomien med en liten bandasje.
 
Det finnes mange operasjonsmetoder for kontinent urostomi. I Norge er det stort sett bare to i bruk. En metode er den såkalte Kocks kontinente urostomi (figur 10), utviklet av professor Nils Kock i Gøteborg. Her anvender kirurgen 40 cm av tynntarmen som åpnes, foldes og syes sammen på en spesiell måte slik at det dannes en beholder (reservoar). I tillegg benyttes 2 ganger 15 cm til å konstruere «ventilene». Totalt beregnes 70 cm tarm til konstruksjonen.
 
Ved annen metode hvor «ventiler» ikke er nødvendig beregnes 55–60 cm tynntarm. Det er også mulig å lage reservoaret av første del av tykktarmen. Disse metodene gir stort sett gode resultater i øvede hender.
 
Ved «Mitrofanoffs prosedyre» lager man en kontinent urostomi via en kateteriserbar kanal til urinblæren. Denne kanalen kan enten lages av blindtarm, deler av urinleder eller konstrueres av et lite tynntarmsstykke. Navnet stammer fra den franske barnekirurgen som først anvendte denne teknikken. Metoden benyttes hos spesielt utvalgte pasientgrupper, som for eksempel hos barn med store utviklingsfeil i urinveiene, eller pasienter med skader i ryggmarg som resulterer i betydelige blærefunksjonsfeil og inkontinens (lekkasje).
 
Ofte benyttes teknikken i sammenheng med kirurgi hvor man syr inn et tynntarmstykke i blæren (bot) for å redusere overtrykk (refleksaktivitet) og for å øke blærens lagringskapasitet for urin. Tømming skjer via ren intermitterende kateterisering (RIK).


Blæresubstitutt

Blæresubstitutt - Ny urinblære av et stykke tarm

Med reservoarteknikken kom muligheten til å lage urinblæreerstatning. Etter at blæren må fjernes på grunn av sykdom lages en beholder (reservoar) av tynn eller tykktarmen som syes på det gjenværende urinrør ovenfor lukkemuskelen.
 
Pasientene kan da lære å tisse på vanlig måte ved å bruke bukpress. «Nyblæren» har ingen egenkontraksjon. De aller fleste ca. 80–90 % oppnår god kontroll med blæretømningen på dagtid,
men må tåle varierende grad av lekkasje på nattetid under søvn. Andre, spesielt kvinner får oftere problemer med å tømme seg og må derfor anvende selvkaterisering (RIK).
 
Det er nesten utelukkende pasienter med blærekreft som tilbys denne form for blæreerstatning.
 

Problemer/komplikasjoner

Tarm «glemmer» ikke at den er tarm. Det å anvende tarm i urinveiene kan derfor by på enkelte bivirkninger og komplikasjoner uansett hvilken urostomi eller blæreerstatning som er valgt.
Urinen kan bli uklar, til dels slimet på grunn av tarmslimhinnen. Det kan utvikles konkrementer (stein). Vitamin B12 mangel kan oppstå etter flere år og blodets surhetsgrad kan øke på grunn av kontakten mellom urinen og tarmslimhinne. Enkelte kan få besvær med diaré. Kroppen tilpasser
seg imidlertid etter hvert slik at få pasienter får plagsomme og varige problemer.
 
Både kontinente urostomier (reservoarer) og blæreerstatninger utvider seg etter hvert og kan
romme store volum av urin. Det er ikke ønskelig at de blir for store. Det er derfor å anbefale at
man tilstreber en tømmingshyppighet som noenlunde tilsvarer det normale. Det vil si 5–6 ganger
pr. døgn. Enhver pasient med urostomi eller noen form for blæreerstatning bør være under rutinemessig kontroll av sin nyrefunksjon livet ut.
 

På sykehuset

Hva som skjer på sykehuset avhenger av hva slags type stomi som skal anlegges ,
og hvilken sykdom som er årsak. Rutinene kan være forskjellige fra sykehus til sykehus.
Det finnes imidlertid mange spørsmål og problemstillinger som er felles for alle stomioperasjoner, og det er en fordel å vite litt om disse på forhånd.
 
Tiden før operasjonen

I tiden før operasjonen gjennomgår pasienten forskjellige medisinske undersøkelser.
Blodprøver, røntgen og undersøkelser med et bøyelig rørformet kikkertinstrument i blære eller
tarm er blant de mest vanlige.
 
Dagene på sykehuset før operasjonen gir anledning til samtaler med lege og sykepleier.
Her kan du få svar på spørsmål om eget sykdomstilfelle; årsaker, selve operasjonen, og
hva du kan vente deg i tiden etterpå. Det er naturlig at man føler seg usikker og har mye man
vil vite, så du skal ikke være redd for å spørre verken legen eller pleiepersonalet. Skriv opp spørsmålene etter hvert som de melder seg; det er lett å glemme noe av det du hadde tenkt å
spørre om.
 

Plassering av stomien

Hos de fleste pasienter er det før operasjonen klart at det skal anlegges en stomi.
Da er det viktig at plasseringen blir bestemt og tydelig avmerket for å få et godt resultat.
 
Plasseringen er til en viss grad avhengig av hvilken stomitype som skal anlegges.
Det gjelder å finne et sted som kommer minst mulig i konflikt med klær, belter og bukselinning, samtidig som posen ikke må være i veien når du arbeider eller driver fritidsaktiviteter.
Det er nødvendig å ta hensyn til hoftekam og ikke minst de hudfolder som oppstår når man bøyer
seg eller sitter, slik at det ikke blir lekkasje mellom hud og pose. Stomien bør plasseres slik at man lett kan se og stelle den selv.
 
På noen sykehus er det stomisykepleier eller sykepleier med spesialopplæring som står for plasseringen; andre steder er det legen som tar seg av dette. Det er viktig at du som pasient blir
tatt med på råd.
 

Hva skjer på operasjonsbordet

Selve operasjonen varer gjerne mellom tre og fem timer, alt etter operasjonens omfang,
og den gjøres under full narkose. I de fleste tilfeller legges et snitt langs midten av magen
fra området over navlen og ned mot bekkenbenet. Gjennom denne åpningen fjerner kirurgen de
syke eller skadede organene, og anlegger stomien på det stedet som tidligere er avmerket.
Eventuelt fjernes også endetarmen og åpningen syes igjen.
 

Dagene etter inngrepet

Første gang man ser stomien blir man gjerne overrasket over hvor stor og hoven den er.
Hevelsen vil imidlertid gå tilbake i løpet av få uker.
 
Lær å stelle stomien!
 
Allerede få dager etter operasjonen får man lære å stelle stomien selv. Mange pasienter føler
seg usikre på om de vil klare dette, og da gir det selvtillit å erfare at det slett ikke er så vanskelig. Det tar gjerne fra en til to uker fra operasjonen til man blir utskrevet fra sykehuset, og denne tiden bør du utnytte til å skaffe deg mest mulig trening. Tiden kan bli knapp, så det er fornuftig å begynne så fort du er i stand til det!
 

Vannlating og inkontinens

Den første tiden etter operasjonen er det noen med tarmstomi som får problemer med
vannlatingen eller med urinlekkasje (urininkontinens). Dette er som oftest forbigående.
Det finnes inkontinensutstyr å få kjøpt på apotek eller i bandasjistforretninger på blå resept.
For kvinner kan også knipeøvelser med bekkenmusklene være til hjelp.


Tilbake til hverdagen

Det melder seg naturlig nok mange spørsmål når man skal vende tilbake til hverdagen,
noen på det praktiske plan, andre på det følelsesmessige. En stomioperasjon er et alvorlig inngrep, og påvirker både livssituasjonen, selvbildet og forholdet til egen kropp. 

 
Allikevel finnes solid erfaring for følgende: De fleste opererte kan leve som før, praktisk talt på
alle måter. Vanskelighetene fortoner seg størst før du har møtt dem. Kunnskap og åpenhet er de viktigste hjelpemidler for å løse problemene.
 

Den følelsesmessige siden

Pasientene kan ha vidt forskjellig utgangspunkt i forhold til operasjonen. For noen kommer den som et sjokk. Det gjelder særlig kreftpasienter, som fra å oppleve seg selv som et vanlig friskt menneske i løpet av få dager får både en alvorlig sykdomsdiagnose og en kropp som er blitt annerledes for livet. For andre oppleves operasjonen som noe positivt. Slik er det for eksempel ofte for pasienter som i årevis har vært plaget av tilbakevendende tarmbetennelser med kraftige diaréanfall både dag og natt. For denne gruppen kan stomien bety at livskvaliteten blir vesentlig bedre.
 
For de fleste gir imidlertid det man har vært igjennom et forandret forhold til egen kropp.
En kroppsdel er fjernet, og dette kan gi en vond tapsfølelse. I tillegg har man ikke lenger kontroll over urin eller avføring på samme måte som før, noe mange synes er ydmykende. Følelsen blir ikke bedre av de utbredte tabuholdninger til alt som har med kroppens avfallsprodukter å gjøre.
 

Tid, kunnskap og åpenhet

Det er tre nøkkelfaktorer i prosessen frem mot det å gjenvinne et godt og avslappet forhold til kroppen. For det første må man regne med at det tar sin tid. Både den nyopererte og omgivelsene
må være innstilt på at en følelsesmessig omstilling ikke kan presses frem. Det man kan gjøre er
å legge forholdene til rette gjennom å skaffe seg kunnskaper. Både den opererte og de nærmeste står langt sterkere når de unngår vrangforestillinger, fordommer og misforståelser. Begge parter
bør derfor være aktive når det gjelder å skaffe seg kunnskap. Det gjelder å utnytte alle anledninger
til å stille leger, sykepleiere og annet helsepersonell spørsmål om det man er usikker på.
 
Det er også viktig å forsøke å være så åpen som man kan i forhold til de nærmeste omgivelsene.
Det å kunne snakke om problemer og vonde følelser gjør det så mye lettere å finne løsninger og rydde misforståelser av veien. Ofte er det tausheten selv og angsten for hva andre tenker som er
det største problemet.
 
På den annen side er det også viktig at familie og venner er åpne for hva pasienten har å si,
at man ikke forsøker å bagatellisere dennes uro og bekymringer. Selv om meningen er den beste, kan en altfor kjekk og grei tone gi den nyopererte en følelse av ikke å bli tatt alvorlig. For de fleste
er det følelsesmessig smertefullt den første tiden, og det må de få lov til å gi uttrykk for.
 

Utenlandsreiser

Stomien hindrer ikke at du kan reise slik du lyster, men det kan være lurt å bytte pose kvelden før avreisedagen, slik at du vet at posen sitter som den skal. Du bør ta med deg rikelig med poser og annet utstyr når du drar. Det er ikke alltid like enkelt å finne ut hvor man får tak i dette i utlandet,
og kanskje er det vanskelig å forklare hva man skal ha på et fremmed språk. Det tryggeste er å ha
et godt utvalg av det du trenger av utstyr i håndbagasjen; det hender jo at kofferter forsvinner underveis eller blir forsinket. 

Reservoaropererte bør ta med seg inkontinensutstyr og Imodium (ved diaré). Stomiopererte må
være forberedt på at det er lett å pådra seg diaré i utlandet. Ta gjerne med tømbare poser,
klippbare plater og Imodium i tilfelle du får problemer. 
 
Det finnes foreninger for stomiopererte i de aller fleste land, og hvis du skulle få problemer kan det være praktisk å ha med adressen. Annen nyttig informasjon kan du få ved å henvende deg til NORILCO. Medlemmer av NORILCO får dessuten et identitetskort med engelsk tekst som forklarer stomitype og utstyr.
 

Bading

Som stomioperert kan du dusje, ta karbad eller gå i badstu med eller uten pose uten at stomien tar skade. Hudbeskyttelsesplaten og plasteret tåler å bli vått, men hvis det er filter på posen bør dette plastres over. I svømmehaller må du bruke pose eller stomihette. En vanlig badedrakt eller shorts skjuler posen godt nok for de fleste.
 

Klær

Stomiopererte kan stort sett gå kledd som før operasjonen, men bør unngå linninger og stramt tøy som kan klemme posen sammen slik at den ikke fylles. Dette øker faren for lekkasje og kan være skadelig for nyrene hvis du har urostomi.

[Kilde: Norilco.no]